Ord

Ord

Sometimes I have words in my head that I just have to write down. I have heaps of unfinished poems/texts/novels, but I keep them, hoping one day they might be useful or that I can put them together into one work. I write in both English and Norwegian – my mother tongue. This following text is in Norwegian. I found it scribbled down on an old receipt from Amsterdam airport and felt like sharing it. It’s about that type of person that you can’t run away from, even though you know that in the end you have to…

Han. Balanserer på kanten av sitt eget stup. Han har funnet en måte å mestre den hårfine linjen mellom svarte og hvite løgner. Han kan få svarte løgner til å høres ut som hvite, både i egne og andres ører. Han er en veteran av en sannhetstvister og kjenner spillets regler like instinktivt som sin egen kropp. En ytterst sjarmerende hypnotisør som har manipulert meg til å elske ham villere enn havets uforutsigbarhet og for hver gang gamle skorper rives opp, gror vi sammen igjen, tettere og mer intenst enn før. Jeg ser refleksjonen av mine egen øyne i hans. Et stikk på utsiden foran millioner av ufortalte hemmeligheter. Jeg vil gå videre, men blir værende, vil glemme, men minnene er uslettelige. Og det er håpet som får meg til å se framover; dette uendelige, naive, uovervinnelige, idiotiske håpet om at ting kommer til å bli bedre snart. Jeg. Kjenner ikke at jeg faller.