Orkan

Orkan

Jeg skrev en monolog/tekst for en god tid tilbake. Her kommer den. 

Du ser på meg og spør vi du ha meg. Leppene dine beveger seg ikke, men jeg kan se at du tenker det. – Ja, hvisker jeg, med øynene, og det er kroppen som snakker, kroppen som har tatt over og det pulserer stille i gardinene. Jeg satt i vinduet i stad, kjente den svale brisen mot tinningene og ville ut, men nå står vi her, inne, og teller sakte sekundene mellom tordenslagene for jeg har svart ja på noe som ikke kommer til å skje. Rommet har blitt en orkan – selve øyet og jeg lurer på om det kan se oss midt oppi all rotasjonen.

- Skal vi sloss? spør jeg lekent og du ler. Latteren er et baklengs knegg, et overrasket hikst, instinktivt selvmotsigende og jeg tenker at du er alt, virkelig alt for meg nå, men at du er ingenting for meg i morgen. Du hopper opp fra sofaen og kommer raskt mot meg, er plutselig vill i blikket og jeg roper at jeg ikke er klar enda. – Når er du klar da? Øynene dine lengter og jeg kan se at du skjelver litt. På hendene. Nå! Jeg tar løpefart og hopper på deg, bretter armene og beina mine rundt deg så hardt jeg kan. Vi blir liggende sånn litt mens du forsøker å dra fingrene dine gjennom håret mitt. – Floker, unnskylder jeg. Du ler, sikrere denne gangen og vi ruller ned på gulvet. Jeg kjenner at du er sterkere enn meg, du tar armen din rundt halsen min og jeg gisper etter luft, desperat etter å fylle lungene. Pulsen når maks, jeg er redd, men det er en deilig redsel. Jeg får tak i skjortekanten din, vrir deg rundt slik at du lander på ryggen, jeg hiver etter pusten. – Jeg vant, breker jeg hest. Vi ler til det blir stille. Vinduet står på gløtt. Jeg ser på deg og blikket ditt er tomt nå, et annet sted og jeg forsvinner ut i aprilsolen.