Utdrag

Utdrag

Hurtig løfter jeg beina, det ene etter det andre. Jeg løfter knærne, ser framover, bruker hendene. Regnet ramler ned i strie baner, hissige striper som hamrer mot bakken som om de prøver å rive den opp. De treffer meg ikke, jeg er for rask. Jeg deler hver pytt, sneier hver dråpe. Jeg er raskere enn tiden. Det er ingen mennesker i byens gater. Ingen lys i vinduene. Ingen hører meg, ingen ser meg, jeg er alene i verden, det er regnet og meg. Vi løper om kapp med de gråblå skyene som våre tilskuere. Jeg runder et hjørne, snubler i en brostein, jeg flyr i luften i mange sekunder – en evighet. Jeg har kommet til en trapp, en jeg ikke visste fantes og tyngdekraften har allerede overtaket. Jeg er bak tiden igjen, bak regnet og det treffer meg nå. Det trekker inn i meg, jeg er en svamp og jeg trenger ikke lenger blunke.  Jeg legger hodet bakover og åpner munnen. Jeg er nederst i trappen og det renner blod fra foten min som blander seg med regnet. Det er på tide å vris opp og klokken må stilles tilbake.